2863 mennesker omkom, de fleste under steinraset fra vulkanen Casita. Over 20 000 hus ble helt ødelagt.
Brigaden ble isolert i Las Mesas til regnet gav seg, og vi opplevde tragedien som rammet familiene vi bodde hos. Fire familier mistet husene sine, i nabolandsbyen ble tretten familier husløse.
Kvinner og barn har søkt tilflukt i en skolebygning i Matasano, etter å ha flyktet i hui og hast da nesten hele dalsiden der de bodde begynte å gli nedover
Søndag 01.11.98
I dag kom sola fram, -endelig! Vi tok fatt på en lang tur nedover dalen for å se på ødeleggelsene og hjelpe til hvis det trengtes. I åsene rundt veiene og stiene vi gikk var store områder rast. Det eneste som var igjen av de en gang så frodige mais- og kafffiåkrer var sorte "helvetesskap". På en gård nede i dalen stod kvinner med gjørme opp til knærne og bandt opp føttene på forskremte høner som hadde vært nær ved å dø. En kvinne rakte meg to høner på en stokk: " De skal opp dit", sa hun og pekte på toppen av åsen vi kom fra. Og snart svettet vi oss opp hele gjengen, med diverse baljer, feltsenger og høner.
På vegen hjem passerte vi skolen i området Matesano. En forhodsvis en liten bygning med to rom. Utenfor stod det to menn, det så stille og fredelig ut, som en skole gjør på en fridag. Men da vi gikk inn døra, fikk vi se at i rommet som var tømt for møbler, satt det mennesker tett langs veggene. Kvinner med barn på fanget og menn som stod lent langs veggene. Det hersket en merkelig stillhet, skapt av mennesker som har vært i samme rom lenge, ventende, samtidig som de prøvde å forstå hva som var skjedd. Jeg møtte tomme blikk, triste blikk, og flere forventningsfulle øyne. Jeg klarte ikke fri meg fra følelsen av å være en besøkende i en dyrehave, som bad dyrene om unnskyldning for at jeg gikk og tittet på dem der de satt innestengt i burene sine. Det var som om da vi tok skrittet inn i klasserommet skiftet vi roller. Plutselig følte jeg at vi hadde et ansvar ovenfor disse menneskene, at det var oss de hadde ventet på. Jeg rettet meg i ryggen og snudde meg til en mann som så ut som en slags leder, og spurte hvor mange de var her. " tretten famiier, dvs. femti mennesker bor i dette rommet", sa han. Jeg kunne ikke se noen senger, ikke en madrass på gulvet, bare stolene de satt på. Vi spurte, og han fortalte. Om familiene som hadde måtte evakueres til skolebygningene etter at husene deres var tatt av ras. Etter det de visste var store deler av avlingene ødelagt. Men ingen hadde hatt mulighet til å se på skadene. Vegen mellom skolebygningen og hjemmene deres var umulig å ta seg fram på. Vannsystemet var ødelagt. De var bekymret for barna, hva slags vann skulle de gi dem?. Tenk om epidemien tok dem nå som det ikke fantes rent vann? Han ble mer og mer intens i talen, så trakk han pusten og stirret rett på oss: " hvis dere vil hjelpe oss, fiks vannet for oss!".
Var det ikke derfor vi hadde kommet? Hvorfor hadde vi ellers spurt og gravd? Vi så usikkert på hverandre. Vi var mennsker fra det rike vesten og derfor hadde vi vel også penger og viten til å få i stand vannrørene? Det er et vanlig problem for utenlandske hvite, at vi blir tatt for å ha greie på alt og ha muligheten til å ordne opp i situasjoner som vi har mye mindre peiling på enn folkene som ber om hjelp. Men noe måtte vi vel gjøre? Vi snakket stille sammen. Det var uenighet i gruppa. Noen mente at vi kunne si at vi skulle forsøke å ordne det, Andre mente at vi ikke skulle gi løfte om noe som helst. Snart skulle vi til Matagalpa, hvor mange ganger skulle vi ikke komme opp i samme situasjon der? Skulle vi gi dem falske forhåpninger? Resultatet ble at vi sa at vi lovet å videreformidle informasjonen til samarbeidsorg. vår i Matagalpa, Movimiento Comunal. Mannen lyste opp, takket, og jeg tenkte at vi kanskje hadde sagt for mye allerede, for flere av de tomme blikkene våknet til live, og de hilste oss smilende farvel. Redningen var kommet! Da vi tuslet oppover vegen fra skolebygningen fikk vi øye på et stort skilt der det stod at skolen var sponset av Norad. Og her hadde vi kommet, tolv nordmenn på besøk. Det var ikke underlig at de trodde at redningsplanken var lagt ut for dem.